En side av saken er de som havner utenfor, sjeler uten tilhørighet, uten røtter - ikke noe sted å gå. De går rundt oss disse, hvileløse og hjemløse sjeler. Lykken og roen er i pulver eller piller. Men et hjem å gå til, en seng å sove i har de ikke - og har de kanskje aldri hatt. De går også rundt oss disse hvileløse sjeler, tapte skjebner som faktisk hadde et trygt hjem, en seng å sove i og et sted å høre hjemme. Hvor valg eller tilfeldigheter avgjorde veien videre - nedover og utenfor almenn verdighet. De hadde en sjanse - de kastet bort sjansen sin. De hadde alle muligheter. Hva er denne sjansen? Hva innebærer de egentlig, disse sjansene? Var nødvendigvis det ene alternativet bedre enn det andre - og hvem kan i så fall avgjøre hva som var det beste?
Har vi en plikt til å benytte oss av våre sjanser?

Jeg hørte en gang en klok dame si: "Det handler ikke om hvilke ressurser man har. Det handler om hvordan man forvalter dem."